Blog Image

Hhbo's blogg

Mai

Skole Posted on Sun, May 19, 2019 20:35:36

Seier med bitter bismak

“Fylkesmannens vedtak: Fylkesmannen gir medhold i klage. Vetland skolen må gi Kaia en lærer som har tegnspråkkompetanse som gjør at hun forstår læreren.“ Fylkesmannen i Oslo og Viken.

Vedtaket kom noen få dager før 17. mai, nesten et helt skoleår etter at saken startet. Kaia (14) fikk en ekstra grunn til å feire på 17. mai i år.

Å få medhold hos Fylkesmannen oppleves som en seier verdt å feire, eller i hvert fall som en viktig bekreftelse på det Kaia selv og hennes foreldre hele tiden har visst: at hun har rett til å få undervisning i henhold til § 2-6 i opplæringsloven, nemlig undervisning i og på norsk tegnspråk. I alle fag, uten unntak.

Brudd på opplæringsloven gir konsekvenser kun for barnet

Det er likevel en seier med bitter bismak. Kaia har mistet mye undervisning fordi hun ikke har hatt lærer med tegnspråkkompetanse i alle fag. At denne saken måtte til Fylkesmannen for å bli løst, forteller også om manglende kompetanse i opplæringslovens § 2-6 og tilhørende forskrifter hos skoleledelse og hos Utdanningsetaten i Oslo (heretter Ude).

Selvfølgelig har Kaia krav på en lærer med tegnspråkkompetanse i alle fag, ikke bare i noen! Det burde ledelsen ved Vetland skole ha visst. Det burde Utdanningsetaten ha visst. Det skulle ikke være nødvendig å la det gå nesten ett helt skoleår for å få dette bekreftet. Ekstra skremmende at dette skjer på Norges største skole for hørselshemmede, i hovedstaden. Hvordan er det da i små kommuner der de tegnspråklige elevene er få, og den tilhørende kompetansen dermed blir sårbar?

Når voksne bryter opplæringsloven er det dessverre ikke lovbryterne som til syvende og sist blir skadelidende. Konsekvensene og skadene av lovbruddene er utelukkende opp til barna å bære. Disse kan være så alvorlige og tunge at det for noen kan bety en ødelagt fremtid.

Elevens og foreldres vei mot medhold på klage

Vi har fulgt Kaia siden før jul 2018, da hun ble intervjuet i Dagsavisen om sin skolesituasjon. Hun er elev ved Vetland skole for hørselshemmede i Oslo. Skolen har nærmere 100 elever.

Til Dagsavisen fortalte Kaia at hun hadde lærer uten tegnspråkkompetanse i fagene krle, samfunnsfag, engelsk og utdanningsvalg, og derfor måtte ha tegnspråktolk i timene.

På “Språkdagen”, arrangert av Språkrådet, 4. april i år, ble Kaia intervjuet på scenen i Konserthuset om sin skolesituasjon. Under samme arrangement uttalte hun seg også til ungdomsavisa framtida.no. Hun var i fjor høst med i møter med Vetland skoles ledelse, der hun tydelig sa fra om behovet for lærer med tegnspråkkompetanse for å få utbytte av undervisningen.

Selv om hun sa ifra så tydelig selv, ble hun likevel ikke hørt av Oslo kommune. Selv om Barnekonvensjonens artikkel 12 er soleklar på at barn har rett til å si sin mening og bli hørt. Vi har registrert at samtidig som denne saken har pågått har Norge stått skolerett for Fn. Nettopp på grunn av brudd på rettigheter funksjonshemmede barn har til opplæring. Denne saken føyer seg inn i rekken.

Parallelt med at Kaia selv har uttrykt hvordan hun opplever skolesituasjonen, har foreldre sendt klager til 1) Vetland skoles ledelse, 2) Utdanningsetaten og 3) Fylkesmannen i Oslo og Viken.

Klagen som ble sendt til Utdanningsetaten, var et resultat av at foreldre så at dialogen med skolens ledelse stagnerte.

Utdanningsetaten i Oslos (Ude) avslag

Ude avviste klagen, ga ikke foreldre og elev medhold. Den ble videresendt til Fylkesmannen i Oslo og Viken, som ga elev og foreldre medhold.

Ude hevdet i sitt avslag på klage: “Denne elevens beste må ses i sammenheng med de andre elevenes beste. Vetland skole kan ikke erstatte læreren i deler av engelsk for hørselshemmedes, krle, samfunnsfag og utdanningsvalg med å ta en lærer med tegnspråk som førstespråk fra en annen klasse.”

Det er her Ude tar så grunnleggende feil. Vi spør oss unektelig hvilket menneskesyn en slik påstand er basert på. Ude setter en elevs rett til læring opp mot en annen elevs rett. Elever skal ikke måtte konkurrere med hverandre for å få oppfylt sin rett til undervisning. Det Ude i realiteten viser i sitt avslag, er at det er elevene som må betale prisen for skolens og kommunens manglende organisering av ressursene og de folkevalgtes manglende satsning på utdanning.

I avslaget skriver Utdanningsetaten følgende: “Opplæringsloven stiller ikke krav om at undervisningspersonell som underviser i lærerplan for hørselshemmede skal ha tegnspråk som førstespråk, eller ha master i tegnspråk.” Dette er forsåvidt riktig, men det er naturligvis slik at den som skal undervise på tegnspråk må kunne tegnspråk på et nivå som gjør at tegnspråklige elever kan nyttiggjøre seg undervisningen. Vetland skole har vist til at de har dispensasjon fra kravet om 60 studiepoeng for å undervise i tegnspråk frem til 2025. Men dette betyr ikke at Vetland skole har dispensasjon fra å gi elevene undervisning.

Hhbo har tidligere hjulpet med klage til Sivilombudsmannen i en liknende sak. Også i den saken mente skolen at det ikke kunne være brudd på elevens rettigheter når skolen ikke klarte å få tak i tegnspråkkompetanse. Sivilombudsmannen uttalte:

“For å kunne ta stilling til om undervisningen har vært i samsvar med elevens rettigheter etter opplæringslova § 2-6, må Fylkesmannen kartlegge den undervisningen som faktisk er gitt, og holde den opp mot den retten eleven har fått gjennom de vedtak som er fattet. Fylkesmannen kan da ikke nøye seg med å konstatere at eleven har mottatt «noe undervisning» på tegnspråk. Manglende undervisningskompetanse reduserer ikke skoleeiers lovpålagte plikt til å følge bindende læreplaner.”

Lærere som skal undervise for eksempel i matte på en vanlig skole, må naturligvis kunne norsk. I motsatt fall kan elevene ikke nyttiggjøre seg undervisningen. På samme måte må lærere som skal undervise i matte, naturfag, samfunnsfag osv. på tegnspråk, kunne tegnspråk. Det er alvorlig at Vetland skole og Utdanningsetaten ikke forstår dette. For Kaia fungerer undervisning av lærer som er flytende i tegnspråk, med eller uten 60 studiepoeng, utmerket. I disse timene har hun godt faglig utbytte. Det fungerer derimot ikke med lærer som verken har real- eller formalkompetanse i tegnspråk. Det fungerer altså ikke med lærer som ikke behersker tegnspråk, som ikke kan kommunisere uanstrengt med Kaia. Da har i realiteten Kaia ikke undervisning. Hun er bare til stede i undervisningstimene.

Tiltak underveis

Skolens ledelse har gjort noen justeringer underveis. Det ble forsøkt med tegnspråktolk i de aktuelle undervisningstimene. Dette fungerte dårlig, og forsøket ble avsluttet.

Fra februar 2019 ble det endelig satt inn tegnspråklig lærer i engelsktimene. Samfunnsfag ble delt, slik at noen av timene var med tegnspråklig lærer. Da gjensto deler av samfunnsfagtimene, krle og timene med utdanningsvalg. Disse har vært gjennomført frem til nå av lærer uten kompetanse i tegnspråk.

Nå foreligger vedtaket fra Fylkesmannen. Skolen må gi Kaia undervisning i alle fag med tegnspråklig lærer. Elev og foreldre ser også frem til at skolen kompenserer for tapt undervisning fra august 2018 frem til mai 2019.

Å ha rett er ikke ensbetydende med å få rett. Dette har Kaia smertelig erfart.

Men dette er en utfordring skolen må takle, som Ude må takle, og Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet. Som foreldre forventer man at ledelse som har ansvar for barns opplæring har kompetanse i og kunnskap om lovverket de er satt til å følge. Vi forventer at både Oslo kommune og alle andre instanser som har ansvar for barn som har opplæringen sin i og på tegnspråk setter seg godt inn i hva §2-6 innebærer. Dette er en utfordring som til syvende og sist handler om å bevilge midler til å heve kunnskapsnivået om tegnspråkopplæring og utdanne flere lærere med tegnspråkkompetanse.

Derfor Hhbo

Kaia er datter av ett av Hhbo´s styremedlemmer. Hun er også selv medlem av Hhbo, og foreldre fikk selvsagt juridisk veiledning i klageprosessen. I et moderne demokrati skal det nytte å si fra når loven blir brutt. Det bør også få konsekvenser for andre enn barnet selv. Så er det også dessverre slik at det er de foreldrene som roper høyest, og som vet hva de skal rope, som blir hørt. Slik skal det ikke være. Alle skal bli hørt. Dette er en av de aller viktigste grunnene til Hhbo.



Februar

Språk Posted on Fri, February 22, 2019 18:45:38

Om hjelpere som ikke hjelper, om barnlig åpenhet og pizzafilosofi

Av Gro Rugseth

Teksten er basert på en forelesning for masterstudenter i audiopedagogikk vår 2019

To umiddelbare perspektiv

De fleste foreldre som får døve barn er ikke selv døve og har liten eller ingen erfaring med døvhet. Slik var det også for oss. Da beskjeden kom om at datteren vår ikke hørte hadde vi ingen kunnskap om hvor det kom fra, hva det innebar og hvordan det kunne håndteres. At hun var døv kom som et sjokk og skapte sterk uro og bekymring. At hun ikke reagerte på lyd hadde vi hjemme, da hun nærmet seg ettårsdagen, nærmest konkludert med at handlet om væske i mellomøret. Så vi var mest bekymret for om hun trengte å få innlagt et dren, inntil en hørselslege kom inn i et testrom på Ullevål sykehus en januardag i 1993. Han henvendte seg til audiografen som hadde gjennomført hørselstest på henne og sa; er mor informert om hvor alvorlig dette er?Vel hjemme etter testen og legens karakterisering av situasjonen, måtte jeg forsøke å forklare storesøster hvorfor jeg gråt og hva vi hadde fått vite. Lillesøster kan ikke høre, sa jeg. Hun på tre ble synlig tankefull et øyeblikk, før hun på ungers vis gjorde et lite hopp, slo ut med armene og sa med oppoverstemme; men hun kan se!

I ettertid har jeg forstått at vi i løpet av et par timer allerede den første dagen, støtte på to kontrasterende perspektiv på døvhet. I den ene enden legens medisinske blikk. Å være døv var et alvorlig avvik fra normalen, slik han så det, og førte til et liv fylt av begrensninger. Ikke mye oppoverstemme der med andre ord. I den andre enden den mer barnlige åpenheten til storesøster, som umiddelbart ble opptatt av det lillesøster kunne, og det vi måtte spille på. Døvhet var ingen begrensning, begrensingen lå i oss. Kanskje en smule naivt, men avgjørende for energi og pågangsmot.

Pendling mellom ytterpunkter

Når jeg ser de påfølgende 26 årene i bakspeilet ser jeg at familielivet, som tre år senere fikk tilskudd av en døv lillebror, har utspilt seg i pendling mellom disse ytterpunktene. Og at vi ofte har måttet stå i mot og motsi pedagoger, forskere og helsepersonells begrensende, dystre blikk på døve. I kraft av sin faglige autoritet og i en periode av vårt liv da usikkerheten var på sitt mest intense, var de ikke der for å støtte og styrke oss i rollen som foreldre. De underkjente våre valg, ga påfyll til en evig usikkerhet og skapte ny tvil. De var ikke til hjelp, de hadde trengt hjelp selv. Hjelp til å se det treåringen så og det et nasjonalt og globalt miljø av døve kontinuerlig kommuniserte om sine behov. Her er det mye å ta av, men jeg skal avgrense fortellingen til å beskrive noen av våre erfaringer inn mot dette, knyttet til cochleaimplantat (ci).

Faglig og ideologisk strid

På nittitallet, mens barna fortsatt var små og døvhet relativt nytt for oss, var ci- teknologien ny for alle. Den utviklet seg parallelt med at familier med døve barn fikk styrket sine rettigheter til tegnspråkopplæring. Vi havnet med det midt i en faglig og ideologisk strid om tegnspråk og døvhet, versus teknologiske muligheter og tilgang til lyd. Og vi fikk virkelig kjenne på livet «in between», fullt av uavklarte dilemmaer og krevende valg, mellom tegnspråk og digitalt høreapparat, teknologimotstand og optimisme, ressurstenkning og ideer om normalisering. Det som allikevel lå fast hos oss var at tegnspråk uansett var familiens fellesspråk. Eller, å si at det lå faster å ta hardt i. Den heftige meningsutvekslingen for eller mot ci som pågikk rundt oss, gjorde at det valget kontinuerlig kjentes som et skjørt fundament som noen stadig forsøkte å så tvil om. Vi ble mistrodd av enkelte døve som ikke stolte på at vi ville fortsette med tegnspråk hvis vi valgte å operere barna, og av ikke-døve som mente tegnspråk kunne stå i veien for at barna utnyttet mulighetene til å høre ved hjelp av et ci. For de fleste av sistnevnte var operasjon det eneste alternativet. For hva slags foreldre ville si nei til å gi døve barn muligheten til å høre?

Manglende overblikk

Vår erfaring med det pedagogiske fagmiljøet da vi skulle ta vårt valg, var at svært få hadde det overblikket vi hadde trengt. I stedet møtte vi hovedsakelig to grupperinger. En som besto av fagpersoner som unngikk å mene noe som helst, og en gruppe som var solidariske med det medisinske miljøet og overbevist om at ci og talespråk var redningen. Samlet sett var det svært langt mellom de kvalifiserte, kritiske blikkene på teknologioptimismen. Og dermed tilsvarende langt mellom de som utfordret miljøet på Rikshospitalet, fra et faglig ståsted. Det ble i stor grad overlatt til døve selv og til oss foreldre.

I 1999 fikk begge barna ci. Sammenliknet med situasjonen i dag, hvor operasjonen gjøres så tidlig som mulig, var det den gang en nedre aldersgrense på to år. Vi hadde brukt mye tid på tvil og usikkerhet og våre barn var blitt tre og syv. Fra avdelingen på Rikshospitalet fikk vi tydelige signaler om at tegnspråk etter innsatt ci kunne forstyrre talespråkutviklingen og bidra til at teknologien ikke ble fullt utnyttet. Vi fikk følelsen av å bli «satset på», men at satsingen medførte forpliktelser vi umulig kunne innfri. Forpliktelser på linje med tidligere krav til døve barn om å sitte på hendene. Vår kontakt med voksne døve hadde tydeliggjort at språkløshet, eller språk på ikke-døves premisser var å regne som overgrep. Det skulle ikke skje igjen. Ikke med våre barn.

Inn med ci, ut med tegnspråk

Men det hindret ikke personer i fagmiljøet på Rikshospitalet å så tvil om vi gjorde rett. De var bastante, selv om det var høyst uklart hva slags kunnskap og interesse de hadde om det å leve som døv. Det var hørsel og tale som gjaldt, ci var fremtiden, behovet for tegnspråk ville forsvinne. Dette ble understreket av at ingen der forholdt seg til at barna var tegnspråklige. All kommunikasjon foregikk med tale, enten det var til dem eller oss. Som foreldrerepresentant på fag- og brukerkonferanser forsøkte jeg noen ganger å si at det de holdt på med på avdelingen på Rikshospitalet hadde lite med vårt liv å gjøre. At deres konklusjoner om ja til ci og nei til tegnspråk var basert på absurde testsituasjoner i lydtette rom, helt uten forbindelse med vårt kommunikasjonsbehov i familien. Men jeg fikk aldri inntrykk av at det som ble sagt gjorde en forskjell. På ett tidspunkt nektet barna selv å gå på årlige kontroller. Det ble helt uinteressant for dem å utsette seg for de holdningene som preget fagmiljøet. Sammenstillingen av et medisinsk og et pedagogisk blikk på deres situasjon gjorde ikke synsfeltet bredere. Snarere tvert i mot ble forståelsen av det å leve som døv krympet ned til en tilstand i øret. Og fra det utsiktspunktet så ekspertene stort sett bare begrensninger.

Pizzafilosofi

Av alle valg vi har tatt på vegne av barna, står valget om tegnspråk igjen som et vi ikke har angret på. Og i pendelen mellom de ulike perspektivene har vi tydelig merket hvor vi har fått styrke og hvor vi har følt oss tappet. Det bør være til ettertanke for et miljø av hjelpere som ikke fikk til å hjelpe, at vi har flest eksempler på støtte langt utenfor fagekspertisen på hørsel og døvhet. Som da naboene i rekkehuset på eget initiativ begynte på tegnspråkkurs. Eller da ungene i gata og på de lokale fotball- og basketlagene i perioder kom daglig på besøk for å lære mer. Og de viktige døve foreldrene til barnas døve venner. Og, hold dere fast, personalsjefen i Peppes Pizza. Lillesøster var blitt tenåring og ønsket seg ekstrajobb og lommepenger. At hun var døv sto ikke i veien for ansettelse. Personalsjefen uttrykte det slik: her har vi allerede mer enn tretti ulike språk blant de ansatte, så ett språk fra eller til er uproblematisk!

Fagpersoner som gjør en forskjell

Hadde noen sagt til oss da døvhet var nytt og ukjent, at de klokeste innspillene og den viktigste inspirasjonen i åra som kom skulle vi få fra bla en treåring, gode naboer og en pizzarestaurant, så hadde vi nok stussa litt. Og helt sant er det selvsagt heller ikke. Det er jo absolutt eksempler på fagpersoner som har gjort en forskjell. Og det har vært så verdifullt at de det gjelder for alltid har en helt spesiell plass i hjertene våre. Blant dem har det vært både døve og ikke-døve, kjennetegnet ved en dyp respekt for døves historie, identitet, språk og erfaringer og en nysgjerrig og tillitsfull tilnærming til barna og vår situasjon. I sum har mange gode folk bidratt inn i ungenes oppvekst og gjort det mulig for dem som voksne å si at de sjelden eller aldri virkelig trenger å høre.



Januar

Barnehage Posted on Fri, January 11, 2019 17:14:47

Usikre tider i Trondheim: tilbakeblikk på nedleggelsen av A.C. Møller barnehage


Det er 19. desember 2018.

Vi er mange foreldre og barn som sitter og hører på taler om et fint samarbeid. Et fint samarbeid mellom stat og kommune. En overgang som noen var imot men som nå gikk bra. En god fremtid for barna våre. Foreldrene ser en annen retning enn på den som taler. De ser på barna og følger halvveis med. Men vi klapper for leder og ansatte i A.C. Møller barnehage. De som har stått på gjennom et år med stor usikkerhet. De som ikke har fått lov til å protestere, og de som ikke har fått lov til å søke råd utenfra. De som bryr seg om barna våre. I gangene etter markeringen hviskes det mellom foreldre som er dypt bekymret. Foreldre med barn som skal inn i sitt siste barnehageår, før de skal begynne på skolen. Foreldre som vet at det er mange sykemeldte etter prosessen, og som vet at det blir vanskelig for sitt barn å få et godt nok begrepsapparat. Foreldre og barn som ikke har tid til å vente til at kommunen finner ut hvordan man skal drive en barnehage for hørselshemmede barn. Foreldre som snakker om at de kanskje må flytte fra byen.

Vi var tre mødre som reiste til Trondheim for å spise og markere for oss selv. En gravøl for at A.C. Møller barnehage er historie. Vi kjempet først med forsøk på dialog, senere med nebb og klør, for at det ikke skulle bli sånn som dette.

Vi følte oss heldige som bodde i Trondheim

Da vi fant ut at Aurora var født døv, var jeg takknemlig for at vi hadde flyttet tilbake til Trondheim like før. Hun kunne reise til Møller barnehage, og der var det mennesker hun kunne lære språket sitt fra, og døve hun kunne se opp til. På Møller visste de hva Aurora trengte, og hun vokste og ble seg selv. Et år senere fikk vi vite at barnehagen skulle stenge. Vi hadde akkurat lært så mye om hvor viktig en språklig arena var for Aurora og for andre barn uten tilgang på lyd. Nå skulle ikke Staten lengre drive barnehage. Det var ikke deres «mandat». Toppstyrte ord ble presentert og det var det.

Det er ett år siden vi gikk i fakkeltog i Trondheim, i en bred protest mot beslutningen om å stenge A.C. Møller barnehage for tospråklige barn. Mange døve fortalte meg at de måtte ha gjort en feil, nå måtte vi være rasjonelle og fortelle kommunen hvorfor dette var et lite gjennomtenkt valg. Flere fortalte om sin oppvekst og hva egne barnehager og skoler hadde betydd. Det var fine innlegg, men de døves egne erfaringer viste seg å ikke telle spesielt mye. Kommunaldirektør for oppvekst sa blant annet til foreldrene, at «det er ikke noen forskjell på hørselshemmede barn og andre barn med spesielle behov». «Alle» barnehager kan klare dette.

Det nytter å si ifra – men bare til et visst punkt?

Den massive protesten førte heldigvis til at kommunen bestemte seg for å holde barna samlet. Vi var flere foreldre, som sammen med døvesamfunnet i Trondheim, fulgte tett med på den politiske prosessen. For her gikk det unna. I formannskapet kom det frem at grunnen til at man ikke viderefører Møller-modellen, var at rådmann mener at man bør få barnehagen ned på «normbemanning». Barnehage for døve, hørselshemmede og barn av døve, skal altså ikkekoste mer enn barnehage for andre barn.

«Medvirkning» i stedet for faglig konsekvensutredning

Vi foreldre skulle jo til og med få «medvirke» i planprosessen. Vi fikk lovnad fra kommunaldirektør om at «barnehager ikke lenger bygges etter modell» og at vi skulle få være med å utforme en unik barnehage. Vi måtte delta med hele arbeidsdager uten godtgjørelse. Vi hadde bedt om fagkyndig konsekvensutredning av hvordan kommunen mente at tilbudet kan bli like bra i en stor barnehage med 120-140 barn. Vi fikk beskjed om at det var hastverk, for bygget og byggeplanene kunne ikke vente. Det var ikke tid til å utforme det pedagogiske innholdet, og enhetsleder var allerede ansatt.

Vi klarte først å få vedtak om virksomhetsoverdragelse og opplevde dette som en liten seier. Men det viste seg at vi foreldre ikke har god nok juridisk kompetanse og ikke visste at kommunen kunne kutte stillinger likevel. Det blir igjen nå en døv på hver avdeling, og vi lurer på hvordan kommunen klarer å lage et miljø som er godt nok for disse og for at de tegnspråklige barna og foreldrene skal oppleve god nok selvtillit og utvikling for sine barn.

Hjelp fra sentralt hold er nødvendig

Da vi så at kommunen ikke tenkte at alle ansatte var nødvendige for å beholde identiteten i virksomheten (som det heter i lovverket), fikk vi endelig hjelp utenfra. Den hadde vi savnet og vi følte oss alene mens vi så at alt falt sammen rundt oss. NDF, HHbo og Språkrådet kom heldigvis alle til ordet og mente at språkmiljøet stod i fare med denne overføringen fra Statped til Trondheim kommune. Til og med presidenten i World Federation of Deaf, Joseph Murray, talte på FNs talerstol om at Trondheims barns rettigheter er truet ved at fagmiljøet blir tynnere rundt dem.

Vi fikk utarbeidet et forslag om at planen måtte behovsavklares. Dessverre ble vi fintet ut juridisk igjen, og siden det ikke ble kalt «konsekvensutredning», kunne rådmannen si at medvirkningsprosessen nettopp er en slik «behovsavklaring». Dermed ble det ingen avklaring. I stedet ble en tittel i medvirkningsrapporten om bygget omformet til «behovsavklaring». Språkmiljø og beskyttelse av dette er enda ikke nevnt eller avklart.

Motstandskamp mellom matbokser og korpskjøring

Det siste året oppsummeres som en motstandskamp som i stor grad har foregått mellom mødre, på mobiltelefoner og i blogger, mens jeg har laget matbokser og i gangen på korpsøving. Vi har funnet støttespillere i flere politiske partier, og det virker som om det er partiuavhengig om man kan lytte eller ei. Jeg har opplevd et sterkt fellesskap, men også at mange foreldre av barn med spesielle behov, faktisk ikke skal måtte bruke tid og energi på noe som burde være selvsagt.

Vi burde få lov til å bruke vår energi på den overveldende oppgaven det faktisk er å ha et barn som snakker best mellom øyne og fingre. Aurora vet ikke noe om alt dette. I det siste halve året har ikke språket hennes sluttet å blomstre. Hun er sjef i sitt eget liv, og bruker alle verktøy hun får med innlevelse. Barna våre burde ha språktilgang, punktum. Hvis de tegnspråklige skolene og barnehagene holdes gode, kan vi gjøre jobben vår som foreldre og bidragsytere, og slippe å gjøre den surrealistiske oppgaven å kjempe for noe som alle andre tar for gitt.

Vi kan ikke legge ned arbeidet i 2020. Men jeg håper på god støtte fra Hhbo, NDF, HLF og Språkrådet. Jeg håper også på at stortingspolitikerne anser at det ikke holder med at tegnspråk er kult og i vinden. Det er et språk og hele Auroras fremtid bør kunne stole på at dette språket finnes: i barnehagen, på skolen, i skolegården, på trening, på jobb og på fritiden. Da kan vi ikke jobbe hver for oss, men sammen.

Takk for støtte og ikke gi opp.

God jul og godt nyttår,

fra et julepyntet hus i et byggefelt utenfor Trondheim!



Juni

Lette hørselstap Posted on Fri, June 01, 2018 18:16:54

Lette tap er ikke lette!

Som ansatt i Statped har jeg møtt mange foreldre som nylig har fått vite at barnet deres har et hørselstap, og noe av jobben vår er å svare på spørsmål man måtte ha. Hva kan hun høre og ikke høre? Vil hun få venner? Bør vi lære oss tegnspråk? Hvordan skal jeg snakke for at hun skal høre meg? Og hva bør vi egentlig spørre dere fagfolk om?

Hvor alvorlig er det?

Foreldres spørsmål blir ikke mindre viktige selv om hørselstapet er mildt. Bør vi gjøre noe i barnehagen? Og hva, i så fall? Hva med tegnspråk? Kanskje får man sprikende svar: Helsesøster, PPT, høresentralen, fastlegen og Statped – alle kan ha sin mening om hvor mye eller lite innsats man skal legge ned i barnehagen eller hvor bekymret eller ikke-bekymret man skal være for barnets språkutvikling. I en canadisk undersøkelseble foreldre til barn med milde eller ensidige tap intervjuet, og mange hadde opplevd at fagpersoner underkommuniserte betydningen av hørselstapet. «Han hører jo på ett øre, så det går nok fint, ta kontakt om du er bekymret for språket». Etter hvert som barnet ble eldre, erfarte de hva et ensidig eller mildt tap betyr i praksis, og ønsket at de hadde visst mer fra starten av.

Det er ikke så rart at foreldre får ulik informasjon om milde eller ensidige tap, eller møter en «vente og se»-holdning. Vi vet nemlig ikke så mye om disse barna, fordi forskningen har interessert seg mest for de mest alvorlige hørselstapene. Dessuten har vi forsket veldig mye på språkutvikling – fordi dette selvsagt er viktig for barn med hørselstap, som hos andre barn – men vi har visst glemt å se på om barna har det bra.

Om følelser og sånn

Så hvordan har de det, barna med mildere hørselstap? Ikke bare språklig, men sånn ellers? Dette undersøkte jeg i doktorgradsarbeidetmitt som jeg ble ferdig med i fjor høst. Jeg besøkte barn i fireårsalderen som brukte høreapparater. Noen hadde milde eller ensidige tap, andre hadde moderate til alvorlige hørselstap. Foreldrene deres fylte ut flere spørreskjemaer som handlet om hva som kjennetegnet barnet: Hvordan de fungerte med venner, om de kunne be om hjelp eller si fra om ting på en ok måte, om de var mye triste eller redde, om de strevde med å konsentrere seg og mye annet. Selvsagt får vi ikke hele sannheten om et barn med slike spørreskjemaer, men stort sett har det vist seg at foreldre er ganske treffsikre, og at akkurat disse skjemaene gir oss ganske god informasjon om hvordan barn har det. I tillegg til spørreskjemaene, gjorde jeg også noen kartlegginger sammen med barnet, blant annet ulike språkferdigheter.

Så hva fant jeg?

Lette tap er ikke lette

For det første fant jeg ut at barn som bruker høreapparater var i gjennomsnitt mer engstelige, redde, urolige eller ukonsentrerte enn andre barn. Det gjaldt de med milde hørselstap like mye som de med mer alvorlige hørselstap. Det er kanskje ikke så rart? De fleste barna vokser opp i en hørende verden som ikke alltid tar hensyn til at noen har nedsatt hørsel. Selv i en godt tilrettelagt barnehage blir det støy fra tid til annen, og i et familieselskap er det ikke alltid lett å finne ut av hva slags lek fetteren egentlig vil ha deg med på, når han roper noe fra andre siden av plenen. Alle foreldrene som leser denne teksten, har nok sine egne lignende historier, og de vet også at man som mor eller far jobber for å minske avstanden mellom barnet og resten av verden; med tegnspråk, støydemping, mindre grupper i barnehagen eller informasjon til slekt og venner, for eksempel. Og det har de gjort siden de fikk vite om hørselstapet.

Også barn med milde tap har det travelt

Og dette var det andre jeg fant ut: At jo tidligere hørselstapet ble oppdaget, jo mindre var risikoen for psykososiale vansker. Jeg tenker at jo tidligere man vet at barnet har et hørselstap, desto tidligere kan man finne ut av hva som må være på plass for at barnet skal få delta i det samme som andre barn. Det høres jo ikke ut som banebrytende forskning akkurat – tidlig innsats har jo lenge vært i vinden! Visste vi ikke dette fra før?

På en måte, kanskje, men dette er nytt: At tidlig innsats er like viktig for barn med milde og ensidige tap, som for barn med moderate til alvorlige tap. Det jeg fant i min forskning var at ensidige eller milde hørselstap blir påvist mye senere enn større tap, og dette har store konsekvenser spesielt for sosiale ferdigheter. Se for deg et barn med et hørselstap som er såpass mildt at man henger sånn noenlunde med i mange sammenhenger – kanskje man klarer seg så «bra» at ingen legger merke til de gangene man ikke lenger henger med? Eller at om man bruker all sin oppmerksomhet på å få med seg hva som skjer, så klarer man kanskje det – men da har man ikke mer kapasitet igjen til å reflektere, føle eller lære noe av det som skjer? Kanskje tale- eller tegnspråkferdighetene er så gode at bekymringen rundt barnets utvikling ikke er så stor lenger. Men selv om gode språkferdigheter er viktig, så hjelper det ikke å kunne mange ord når man ikke oppfatter hva de andre snakker om.

Hvorfor tar det så lang tid?

Hvorfor er det slik at barn med milde og ensidige hørselstap får senere hjelp enn de med alvorlige hørselstap?

Kanskje har man tenkt at siden babyer med milde hørselstap tross alt får inn ganske mye lyd uansett, så haster det ikke like mye med den tidlige innsatsen. Språket kommer nok på plass likevel. Ja, kanskje, men babyer skal lære mer enn språk. De skal lære om egne og andres følelser, og hva følelser brukes til. Gjennom lek skal de erfare at man kan glede seg på vegne av andre, man skal øve seg på å bli skuffet, og vite at noen ting kan man være med på å forandre.

Disse tingene lærer vi i samspill med andre, og da er det helt klart en fordel for barnet om samspillet ikke baserer seg på en misforståelse om at barnet hører godt når det faktisk ikke hører alt. Derfor er det viktig at hørselstapet oppdages, og at foreldre får svar på alt de lurer på og ikke vet at de lurer på – også når hørselstapet er mildt eller ensidig.



Februar

Foreldre Posted on Fri, February 23, 2018 16:51:38

Kjære foreldre,
Av Marieke Bruin

Jeg er ingen
blogg-skriver, men jeg har blitt spurt om å skrive et innlegg her. Dermed trer
jeg inn i rekken av blogg-forfattere, og jeg må si at egentlig er det ingenting
som gleder meg mer enn at jeg herved får både mulighet og anledning til å vende
meg til dere direkte. For det er dere
mitt forskningsarbeid handler om, og det er helt sikkert også noen av dere som
har bidratt til denne forskningen, enten ved å svare på spørreskjemaet eller
ved å delta i intervju. Tusen takk til alle som har brukt av sin tid! Det er
veldig gledelig å kunne få gitt noe tilbake, i form av en kort redegjørelse for
de viktigste funnene i doktorgradsprosjektet.

Jeg er ansatt som
førsteamanuensis på Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og
spesialpedagogikk (IGIS) ved Universitetet i Stavanger. Jeg er også selv mor
til et barn som har CI. I september 2017 disputerte jeg med PhD-avhandlingen Parents’ Experiences on Follow-up of
Children’s Language Learning after Cochlear Implantation
(Foreldres
erfaringer med oppfølging av språklæring tilknyttet cochleaimplantering hos
barn). Det overordnete forskningsspørsmålet er Hva er foreldres erfaringer med oppfølging av språklæringen tilknyttet
cochleaimplantering hos barn, og hvordan kan disse erfaringene forstås?
Datamaterialet
består av i alt 27 skriftlige besvarelser på et online spørreskjema med åpne
spørsmål, samt personlige intervjuer med 14 av disse foreldrene. Det har blitt
et rikholdig materiale, hvor foreldre på en raus måte har delt av sine
personlige historier og gitt rike beskrivelser av sine erfaringer med
oppfølgingen etter CI. Avhandlingen består av 4 delarbeider og en overbyggende
tekst. De 4 delarbeidene har alle blitt publisert i anerkjente internasjonale
publiseringskanaler. For de av dere som er spesielt interessert, er referansene
til publikasjonene listet opp helt nederst i denne teksten. Dersom noen ønsker
å få tilsendt noen av tekstene, bare send en epost til marieke.bruin@uis.no, så ordner jeg det. Heretter følger en kort oppsummering av sentrale
tematikker i avhandlingen, og funnene knyttet til disse.

Foreldres erfaringer på diskusjoner om valg av
språkmodalitet
Foreldrene forteller om
utfordringer knyttet til diskusjonen om valg av språkmodalitet, og mange er
usikre om de skal velge en talespråklig eller en tospråklig opplæring for
barnet sitt. De forteller om å bli konfrontert med ulike sannheter i møtet med
profesjonelle veiledere som representerer ulike standpunkter i hva som vurderes
som ‘riktig’. Funnene indikerer at foreldrene erfarer diskusjonen om valg av
språkmodalitet i oppfølging etter CI som om det finnes et ‘riktig eller ‘galt’
valg, noe som representer verdier som verdsetter ‘normalitet’ og ‘suksess’.
Diskusjonene og deres implikasjoner får foreldrene til å tenke at når en tar
det ‘riktige’ valget med tanke på språkmodalitet, vil dette lede til
normalisering og suksess med implantatet, og motsatt. Å møte forskjellige
sannheter som står i motsetning til hverandre fører til usikkerhet og
frustrasjon hos foreldrene. Selv om intensjonen til de profesjonelle er å
støtte foreldrene, hender det at foreldre opplever det motsatte. Det er noen
foreldre som motsetter seg de rådene de får, og de velger aktivt det motsatte
av det de har blitt anbefalt. Dette indikerer at familier er mangfoldige, og at
de har individuelle behov. Det impliserer at det finnes ikke noe ‘one size fits
all’, en universell sannhet med tanke på et ‘rett eller ‘galt’ valg av
kommunikasjonsmodalitet. Det som finnes er familier som er forskjellige, som
har forskjellige behov. Foreldres valg av språkmodalitet er en krevende prosess,
noe som kjennetegnes av usikkerhet, og det vil fortsette å være slik. Derfor
trenger foreldre profesjonell støtte som – istedenfor å formidle sannheter om
det ‘rette’ valget – kan hjelpe familiene til å navigere de forskjellige
mulighetene som er tilgjengelige.

Foreldres erfaringer med usikkerheten om
fremtiden
Foreldrene forteller om hvor
viktig den profesjonelle veiledningen er for dem. Analysene viser at foreldrene
forteller om at de inntar to roller i oppfølgingen av barnet språklæring, to
ulike narrativer om seg selv: forelderen som lærende, og forelderen som lærer.
Forelderen-som-lærende trenger å få
mest mulig informasjon om hvordan hjelpe barnet i oppfølging av språklæringen,
og uttrykker behov for å dra på kurs. Forelderen-som-lærer bruker kunnskapen en har lært og tar på seg en lærer-rolle
for barnet med mål om å øve systematisk med språket. Narrativene
forelderen-som-lærende og forelderen-som-lærer indikerer hvordan foreldrene
takler usikkerheten om fremtiden, og hvordan de responderer til den. Analysene
viser at formålet med de to fortellingene om seg selv som lærende og som lærer, er
å forhandle frem en slags beroligelse: foreldrene baserer seg på at fremtidig
utbytte av implantatet og akademiske muligheter avhenger av å jobbe mye med
barnet på språk. Dermed gjør foreldrene seg selv personlig ansvarlig for
fremtidig utbytte av implantatet. Fremtiden blir betinget, og dermed avsløres
en byrde av ansvar som foreldrene påtar seg. Spørsmålet rettes til den
profesjonelle veiledningen om hvorvidt denne kan klare å møte foreldrenes søken
etter beroligelse på en måte som ikke induserer denne byrden. Selv om viktigheten
av foreldrene for barns språklæring anerkjennes, må ikke dette føre til at
foreldre-barn relasjonen blir til et pedagogisk anliggende.

Foreldres erfaringer med sin involvering i
barnets språklæring
Foreldrene forteller om
utstrakt involvering i oppfølgingen av barnets språklæring. Analysene viser at
de gjør dette på to forskjellige måter: ved hjelp av en øvingstilnærming og en deltakelsestilnærming.
Øvingstilnærmingen viser foreldrenes
utstrakte involvering for å sikre barns språklæring gjennom strukturell,
systematisk øving på språklige kunnskaper og ferdigheter. Deltakelsestilnærmingen viser foreldrenes utstrakte involvering i å
sørge for at barnet har det bra, gjennom kontinuerlig å fjerne mulige barrierer
for deltakelse i kommunikasjonen i sosiale sammenhenger. Foreldrene gjør mye i
det daglige for å støtte barns muligheter for å delta i kommunikasjon. For
foreldrene, representerer øvingstilnærmingen
støtte for barns språklæring. Deltakelsestilnærmingen
representerer ivaretakelse av at barnet har det bra. Men, sett fra et
sosiokulturelt perspektiv på læring, er deltakelsestilnærmingen
i aller høyeste grad en viktig støtte for barnets språklæring. Likevel, i
motsetning til øvingstilnærmingen, så
ser ikke foreldrene på deltakelsestilnærmingen
som støtte for språklæring. Øvingstilnærmingen
gjør at foreldrene gjør seg selv ansvarlig for fremtidig utbytte av
implantatet, noe som skaper usikkerhet i forhold til om ‘vi gjør det bra’, om
‘vi gjør nok’, eller ‘hva om vi har gjort noe feil?’. Dette skaper stress og
foreldre er slitne. Analysen viser innsikt i hvordan måten en forstår læring på
styrer hvordan foreldrene legger til rette for støtte for læring. Den viser
videre hvordan den profesjonelle veiledningen i for liten grad klarer å fremheve
betydningen av deltakelsestilnærmingen,
mens den samtidig er med på å forsterke øvingstilnærmingen.
Foreldrene er med andre ord utstrakt involvert i deltakelsestilnærmingen, ved å kontinuerlig fjerne mulige barrierer
for deltakelse i kommunikasjon i sosiale sammenhenger. De gjør dette hjemme, i
barnehagen, skolen, på fritiden, i storfamilien… Foreldrene gir på denne måten
viktig støtte for barnets språklæring, men de vet ikke at dette er viktig støtte for læring. Det trenges en
debatt på hvordan den profesjonelle veiledningen kan støtte foreldre i deres
involvering i barns språklæring, mens en unngår at foreldrerollen i oppfølging
blir til et sett med pedagogiske oppgaver. Profesjonell veiledning kan i mye
større grad fremheve viktigheten av deltakelsestilnærmingen
for barns språklæring, mens samtidig å tone ned det dominerende presset av øvingstilnærmingen. Dette vil muligens
minske foreldres byrde og stress, dog hjelpe foreldre i å støtte barnets
språklæring på en betydningsfull måte.

Hvordan kan foreldrenes erfaringer forstås?

Delarbeidene viser at
oppfølging av barns språklæring etter cochleaimplantering sees på som en
rehabiliteringsprosess. Vi finner dette perspektivet i forskning, hos den
profesjonelle veiledningen og hos foreldrene. Her sees barnets læring som en
lineær utviklingsprosess som reflekterer et instrumentelt perspektiv hvor en
bestemt input forventes å generere et sammenhengende læringsresultat. Erfaringene
til foreldrene som deltar i studien reflekterer at de ser på sin involvering i
barnets språklæring som en uunnværlig del av oppfølgingen, noe de føler stort
ansvar for. Foreldrene formidler at den profesjonelle veiledningen er en uhyre
viktig hjelp i det å kunne støtte barnets språklæring. Likevel er foreldrene
bekymret på flere ting, med tanke på usikkerhet på muligheten for et ‘vanlig’
liv, valg av kommunikasjonsmodalitet, og det å skaffe støttende vilkår i
familiens hverdagsliv for barnets språklæring. Usikkerheten berører bekymringer
i forhold til muligens å gjøre noe ‘galt’, eller ikke å gjøre ‘nok’. Foreldrene
er bekymret over om barnet har det bra, på grunn av språklige utfordringer som
kan hindre barnets deltakelse i sosial interaksjon. Dette har flere
implikasjoner med tanke på hvordan foreldre responderer på disse bekymringene.
Vi ser at foreldrene som deltar i studien responderer med utstrakt involvering
i barnets språklæring. De bruker mye energi på å gjøre et ‘riktig’ valg av
språkmodalitet, som følge av stridende meninger i det profesjonelle feltet.
Foreldrene responderer ved å lære så mye de kan om oppfølging etter CI; å ikke
vite blir sett på som en mulig trussel på fremtidig utbytte. En annen respons
er foreldrenes utstrakte ‘jobbing’ med barnet. For å øke fremtidig utbytte,
beskriver foreldrene nødvendigheten av å jobbe aktivt med tilegnede metoder som
fremmer barns språklæring. Jo mer jobbing, jo bedre er sjansen på språklige
resultater og fremtidig akademisk utbytte. Den siste responsen er, ved siden av
å jobbe med barnet, basert på å fjerne mulige barrierer for deltakelse i
kommunikasjon i sosial interaksjon. Foreldrene er bekymret over at barnet
ekskluderes i sosiale settinger; de er bekymret over om barnet får likeverdige
muligheter som jevnaldrende, og om å få venner. Derfor responderer foreldrene
ved å fjerne mulige barrierer for deltakelse, for å øke barnets muligheter for deltakelse
i sosial interaksjon.

Foreldrenes
erfaringer kan forstås som respons på det å leve med usikkerheter, hvor
fremtidige resultater ansees som betinget av foreldrenes involvering i barnets
språklæring. Språklæringen er nedfelt i et instrumentelt språk om læring, hvor
læringsutbytte genereres av mengde og kvalitet på input. Det oppstår noe som
kalles for en ‘pedagogisering’ av foreldre hvor foreldre påtar seg rollen som
lærer for barnet sitt. En forventning om at foreldre kontinuerlig skal jobbe med
barnet på språk, risikerer å redusere foreldrerollen til et pedagogisk
anliggende. Studien argumenterer for at dette kan få uheldige konsekvenser for både
foreldre og barn. Selv om mye betydningsfull forskning indikerer at
rehabilitering basert på strukturell øving og terapi etter CI er effektiv for
barnets språklæring, blir spørsmålet hvorvidt en er villig til å betale prisen.
I denne forbindelse trekkes en tråd til utdanningsfilosof Biesta (2007), som
sier at vi trenger å ta i betraktning at det som er effektivt må grunnleggende baseres på det som betraktes som ønskelig. Formålet med all
utdanningsforskning er nøye granskning av konsekvensene av kunnskapen og
praksisen vår, og å vurdere nøye konsekvensene av vår praksis. Med referanse
til spørsmålet om hva som er ønskelig,
bidrar denne studien ved å avdekke byrden av konsekvensene til vår nåværende
oppfølgingspraksis tilknyttet CI.

Delarbeidene:

Bruin, M. (2015). Research on language development: Discourses
on learning and messages to family support after CI. In H. Knoors & M.
Marschark (Eds.), Educating Deaf Learners: Creating a Global Evidence Base
(pp. 93-113). New York, NY: Oxford University Press.

Bruin, M., &
Nevøy, A. (2014). Exploring the Discourse on Communication Modality after
Cochlear Implantation – A Foucauldian Analysis of Parents’ Narratives. Journal
of Deaf Studies and Deaf Education, 19
(3), 385-399.

Bruin, M., &
Ohna, S. E. (2015). Negotiating Reassurance: Parents’ Narratives on Follow-up
after Cochlear Implantation. European Journal of Special Needs Education, 30(4),
518-534.

Bruin, M. (2017). Parental Involvement in Children’s
Learning: The Case of Cochlear Implantation—Parents as Educators? Scandinavian Journal of Educational Research, 1-16. doi:10.1080/00313831.2016.1258728

Hele avhandlingen er elektronisk
tilgjengelig på:
https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2455530

Omtale på forskning.no:
https://forskning.no/2017/12/nar-laering-ses-som-trening-og-foreldre-som-trenere/produsert-og-finansiert-av/universitetet-i-stavanger



November

Språk Posted on Sun, November 19, 2017 21:06:12

Tegnspråk er grunnlag for søsken for
livet

”Kan ikke vi få være her neste uke,
også?”

Tre års språkdeprivasjon er nå
heldigvis over! Denne uken har Jakob og Petter vært på søskenopplæring for
første gang! Som første søskenpar i Oslo noen sinne! Dette er både historisk og
en strålende suksess! Som foreldre har vi sett motiverte barn, som har slukt
alt de har lært. Lærdommen sitter og vi har selv bevitnet en fantastisk konsentrasjon
og lærevilje som vi sjelden hører om og ser ellers. Dette har gjort oss enda
mer sikre på at tegnspråk ville gavnet mange flere i den ordinære skolen. Det som
selvfølgelig har gledet foreldrehjertene mest er den økte felles interessen for
og kommunikasjonen på tegnspråk søsknene imellom.

Denne uken har våre to hørende sønner
vært på søskenopplæring i tegnspråk for første gang siden vi flyttet til Oslo.
Dette har vært etterlengtet! Storesøster Mathea er tospråklig, går på Vetland
skole og har i lengre tid selv uttrykt ønsket om at lillebrødrene må bruke
tegnspråk til henne. Frustrasjonen har derfor eskalert fra begge kanter, søster
som trenger tegn i hverdagslig kommunikasjon og brødre som ikke kan nok til å
få til dette. Dette er også trist å oppleve som foreldre.

Vi har selv søsken som vi har tette
bånd til. Som de aller fleste kranglet og slåss vi mye i oppvekste. Da vi alle trådte
inn i tidlig voksenalder har forholdet mellom oss vært viktig. Søsknene våre er
i dag noen av våre aller beste venner. Slike søskenrelasjoner ønsker vi også
for våre barn.

Dette har vi tenkt mye på de siste
årene fordi forholdet til våre søsken ikke hadde vært idet samme om vi ikke
kunne kommunisere godt. Kommunikasjon er jo grunnlaget for gode relasjoner.
Derfor har det vært en sorg å se at våre barn muligens ikke får det samme
forholdet til sine søsken som vi har hatt og har. Fordi de ikke har hatt samme
tilgang til å lære samme språk. Vi og våre søsken hadde helt sikkert ikke hatt
det gode forholdet om vi ikke brukte samme språk.

Jakob og Petter var så heldige å få
være med fra starten av sine liv og frem til de var 6 og 4 år på Skådalen da vi
foreldre var på tegnspråkkurs og Mathea var på deltidsopplæring. De elsket det!
Det hjelper å lære tegnspråk av å være i et språkmiljø flere ganger i året. Ambisjonene
var store fordi rollemodellene var mange. Jakob hadde som mål å bli like god i
tegnspråk som de tegnspråklige elevene på ungdomstrinnet.

Hele familien lærte ikke minst mye av
å være sammen med andre mennesker som forsto hvordan det er å være
hørselshemmet, søsken, foreldre osv. Vi foreldre har lært masse og fått et nytt
perspektiv. Vi mener at barna har fått en dimensjon i sin danning som de ikke
ville fått om ikke søsteren deres var hørselshemmet. En dimensjon som vil være
verdifull livet ut for hele vår familie.

Vi valgte imidlertid å flytte til
Oslo for Matheas del. Hun trengte å være i et tegnspråkmiljø og å ha et stabilt
og langsiktig opplæringsmiljø rundt seg. Dette valget fratok dessverre småbrødrene
eneste muligheten de hadde til å være i et tegnspråkmiljø. Dette fordi tilbudet
ble gitt kun til familier med lang reisevei. Heldigvis har vi muligheten til å
besøke de andre på ettermiddagstid. Denne sosialiseringen er kjempeviktig for
tegnspråkmiljøet for barna og oss foreldre, både hørselshemmede og hørende. Vi
kan heller ikke få sagt tydelig nok hvor viktig botilbudet er for familiene som
er på kurs, også for oss som bor i Oslo.

Bare ved å være med andre søsken som
har positive holdinger til tegnspråk og som bruker det aktivt har våre gutter
fått et boost. Vi tror de har tenkt som oss foreldre at denne uken ønsket vi at
aldri skulle ende! Vi lærer alle så mye og vi er sammen med mennesker som
forstår hvordan vi har det. Som søsken og foreldre. Heldigvis er det ikke lenge
til neste kursuke.

Hele vår familie er så takknemlige
for det fantastiske tilbudet som Statped gir. Som lar oss få muligheten til å
etablere gode relasjoner i familien. Som igjen er grunnleggende for resten av
livet til barna våre. Vi krysser fingre for at det ennå er håp for at våre barn
får like gode forhold til hverandre som vi har til våre søsken.

Og – kanskje når Jakob målet sitt om
å bli flytende i tegnspråk? Vi skal heller ikke se bort i fra at Statpeds
søskentilbud rekrutterer mange ressurspersoner for tegnspråkmiljøet i
fremtiden. Det beste eksempel på god samfunnsøkonomi.

Som Statped og direktøren, Tone Mørk, sier selv: ”Inkludering lønner seg.”



Oktober

Foreldre Posted on Sun, October 29, 2017 22:35:52

Min
kone og jeg ble utfordret til å holde et foredrag på to timer i forbindelse med
et seminar for tegnspråkkonsulentene i Statped. Temaet var vår opplevelse av å
være kursdeltaker på ” Se mitt språk”. Ansvarlige for seminaret ville vite litt
om tegnspråkopplæringen sett fra et bruker-/forelderperspektiv, og hva
foreldreopplæringen betydde for oss.

Selvfølgelig
sa vi ja til dette, og under følger vårt foredrag:

Av Rita
og Dag Otto Evensen



Hvem er vi

Vi er en
familie på 5, 3 døtre hhv 22, 13 og 12 år hvor den yngste er hørselshemmet. Det
ble oppdaget og diagnostisert da hun var ca ett år gammel. Vi og legene hadde
mistanke tidligere, men det ble ikke prioritert grunnet annen sykdom.

Vår datter
hadde diagnosen auditiv nevropati. Hun ble CI operert som 3 åring. Re- operert
flere ganger grunnet frastøtningsproblematikk. Hun er i dag funksjonelt bi –
modalt tospråklig og har opplæring etter §2-6.

Vi foreldre
har vært med på ” Se mitt språk” siden 2006, og er nå ferdig med modul 35.


De første ukene, inn i den tegnspråklige verden

Den første
kontakten vi hadde med tegnspråket var med den gang Møller kompetansesenter.
Auditiv nevropati var den gang en ny diagnose, slik at legen ved St. Olavs
kunne ikke fortelle oss så veldig mye om den. Som en handlingens kvinne min
kone er, visste hun at på Heimdal var det en døveskole. De måtte da vite noe
tenkte hun, og ringte dit.

Heldigvis
ble hun satt over til rett person der. Vi fikk komme dit nesten med en gang og
fikk beskjed om at vi hadde tatt direkte kontakt med siste leddet i kjeden. Men
når vi nå hadde tatt kontakt så trengte vi ikke å bry oss om henvisninger og
slikt.

På Møller
kompetansesenter fikk vi god oppfølging. Vår datter startet med intensiv AV–trening
for å kartlegge hvor mye hun nyttigjorde seg av hørselen.

Vi fikk klar
beskjed derifra også: ”Dere skal lære tegnspråk” – og ble påmeldt ”Se mitt
språk” og vår datter begynte på deltid i Møller barnehage.

Hele
familien fikk være med på Møller kompetansesenter i begynnelsen. De to minste i
barnehagen og eldste ble med på foreldrekurs. Dette inkluderte hele familien i
tegnspråket og ble en positiv opplevelse

Jeg husker
ikke konkret de første ukene, men husker tegnspråket som noe nytt og uvanlig,
på grensen til skremmende. Heldigvis var det flere foreldre som følte det
samme. I løpet av de første modulene ble man godt kjent i foreldregruppa. Dette
er viktig for læringsutbyttet til ”Se mitt språk”. Hvis det er en ting
instruktørene må prioritere så er det å legge til rette for at foreldrene blir
kjent, dette skaper trygghet i foreldregruppen og er med på å gi økt motivasjon
til å fortsette og et økt læringsutbytte.

Dyktige,
tålmodige og imøtekommende instruktører gjorde undervisningen lettere.
Instruktører med tegnspråk (ts) som førstespråk ”sank” ned på vårt ts-nivå og
forstod og gjorde seg forstått. Jeg husker også noe bruk av tolk de første
modulene, dette gjorde det veldig mye lettere å henge med.


Motivasjonen for å fortsette – språkpolitikk
Motivasjonen
for foreldrene for å fortsette å lære tegnspråk tror vi avhenger av
nytteverdien for barnet. Hvor mye ts trenger barnet? For vår del så vi at vår
datter trengte ts, derfor trengte vi det også. Litt senere i løpet er det andre
faktorer som spiller inn på motivasjonen, deriblant hvordan går det på deltid
og generell trivsel der.

Vi er
heldige som bor i Trondheim, så vi slipper å reise langt. For andre er reise en
faktor som spiller inn, i tillegg til andre søsken. Når søsken ikke fikk være
med pga alder vil det virke splittende på familien og gjøre noe med
motivasjonen. Dette er det heldigvis blitt en endring på nå.

Noe vi også
har opplevd i vår kurskarriere er splittelse av foreldregruppa med skifting av
moduler. Dette kan påvirke motivasjonen. Hvilken modul henger sammen med barnets
alder, og det igjen er avhengig av når man begynte med ts/ ”Se mitt språk”. Å hoppe
fremover i moduler tror vi kan være vanskelig, da de andre deltakerne trolig
har et høyere ts- nivå. Vi har heldigvis bare gått ned i moduler i og med at vi
kom i gang så tidlig.

Splittelse
av foreldregruppa kan også virke uheldig dersom man har blitt godt kjent i
gruppa. En annen viktig motivasjonsfaktor er at foreldre lærer og erfarer av
hverandre. Man får tips fra hverandre hvordan ting blir lagt til rette og løst
i hjemkommunen og nærskolen. Man får råd av hverandre om tips i hverdagen osv. Dette er en viktig faktor for mange foreldre,
det er ikke slik at ”Se mitt språk ”er ferie, men kanskje det eneste fora hvor
foreldre møter andre i en lik situasjon.

En like viktig
motivasjonsfaktor som det å lære tegnspråk, er annen kunnskap man får. Det er
blant annet erfaringer fra instruktører om det å vokse opp som døv/
hørselshemmet. Det er orienteringer om teknisk tilrettlegging, og orientering
om rettigheter i forhold til barnehage/ skole.

Språkpolitikk – språkvalg

Motivasjonen
er som nevnt avhengig av barns utbytte av ts. Nå ser vi flere to – språklige
barn. Det har med at hjelpemidlene har blitt bedre (ci etc). Dette har ført til
at flere barn kan oppfatte tale. De aller fleste som har nettopp har fått
konstatert døvt eller hørselshemmet barn kjenner ikke til tegnspråket, man er
da avhengig av råd fra fagpersoner (Statped ppt, osv).

Dessverre
virker det som om det er en tendens til at det gis råd om å benytte kun talespråk.
Dette kan være uheldig slik vi opplever det, da vi mener to- språklighet er
best, slik at når hun er gammel nok/moden nok til å ta et reelt valg; hørende
eller døv, er hun i stand til det. Derfor er det viktig å komme i gang tidlig
med ts.

Det har vært
avgjørende for oss, da vi tidlig så nytten av ts, samt tydelige råd fra Møller
kompetansesenter. Da vår datter ble ci-operert hadde vi heldigvis vært i gang
med ts i nesten to år. Vi så hvor stor nytte vår datter hadde av det. Vi fikk
også råd fra Rikshospitalet om å legge bort tegnspråket og satse på
talespråket. I og med at vi så nytteverdien i ts, var ikke det aktuelt for oss.
Vi mener det er mulig å satse på to–språklighet.

At vi ikke
la bort tegnspråket er vi glade for. Vi opplevde avstøtningsproblematikk til
vår datter. Implantatet ble frastøtt kroppen grunnet infeksjoner, slik at vår
datter var i perioder helt døv og totalt avhengig av ts. Dette bevisstgjorde
oss på at ci kun er et hjelpemiddel, en teknisk innretning som kan svikte, og
ikke en løsning. I tillegg er ikke ci’en helt vanntett, slik at det er
situasjoner i dagliglivet hvor den må av, og da er det greit å fortsatt kunne
kommunisere ved hjelp av ts.

Om undervisningen

Omfanget:

Om 40 uker
er tilstrekkelig, er veldig individuelt. Det kommer litt an på hvor avhengig
barnet er av ts og hvor mye dette brukes hjemme. Det kan også i perioder i
livet være vanskelig å ta til seg nytt språk, hvis det er store belastninger
med f.eks tanke på sykdom eller lignende. Det er da fint om det kan være
mulighet for å ta opp/gjenta noen moduler, slik at en ikke detter av
språkutviklingen. Noe som kan være veldig motivasjonshemmende.

For vår del
benyttes ts i liten grad hjemme, så vi har opplevelsen av at hver modul er
tung/krevende i starten, noe som krever omstilling hver gang man møter på kurs.

Fordelingen
av kursukene bør være ca 1 gang i halvåret når man bare har to uker for å unngå
for store mellomrom mellom hver modul.

Innholdet:

Etter at
barna begynner i skolen, opplever vi at vi holder oss stort sett til de samme
temaene som i skolen. Dette er bra, og vi opplever også at foreldrene har blitt
hørt på i evalueringene da det har blitt noen timer sammen med barna i skolen i
løpet av uken. Det er positivt for vår del, da vår datter en lang periode ikke
ville snakke ts med oss ” dere hører jo, så dere trenger ikke” sa hun veldig
tidlig. Etter at vi fikk besøke de på skolen, ble det mer normalt å snakke
tegnspråk med hverandre i familien.

Av annet
innhold er det jo kjenneskap til døves kultur nyttig, erfaringer fra voksne
døve/hørselshemmede og tilrettelegging i skole alltid aktuelt.

Progresjon
og egenutvikling:

Dette er veldig
individuelt og det vil det kanskje alltid være. Vi mener det er viktig at det
legges til rette for nivåforskjeller i undervisningen. Det kan da være lurt å
dele opp gruppen ut i fra nivå, slik at de som er flinkest ikke blir ekstralærere
eller tolker. Dette kan hemme utviklingen og motivasjonen også.

Materiell og
undervisningsmetoder:

Noe av
materiellet er godt brukt, men fungerer fortsatt (samtalekort, spill etc)

Noe er borte
og savnes, i alle fall i statped midt og det er tegnspråklabben. Det er et savn
å kunne avlese forskjellige historier/ personer i eget tempo. Det blir ikke det
samme foran en bærbar pc med flere.

Deltakerne
kunne med fordel i større grad blitt med på arrangement for døve/ tegnspråklige,
hvis mulig i løpet av kursukene. Det er ikke sikkert det er noe stort
tegnspråkmiljø på hjemstedet til deltakerne, og det å oppsøke tegnspråklige
miljø utenfor kursstedet vil motivere mer til å bruke ts.

Det er bra
at det er stort sett døve/ hørselshemmede som underviser. Dette tvinger frem
tegnspråket til oss foreldre. I starten var vi litt skeptiske, men det kom vi
fort over.

Vegen videre?

Søsken opp
til 16 år har nå fått et tilbud, det er kjempebra. Det samler familien og vil
øke motivasjonen.

Agenda
Kaupang

I følge
denne rapporten får hørselsfeltet for mye ressurser internt i Statped. Uvisst
hvilke funn man baserer dette på, bortsett fra rene tall (penger) Rapporten tar
ikke stilling til brukernes behov, men anerkjenner at brukerne (kommuner og
individer) etterspør mest av Statpeds tjenester på hørselsfeltet.

En antagelse
fra vår side er at Statped sentralt ønsker å gi slipp på deltidstilbudet og også
”Se mitt språk” da det er disse tilbudene som bruker mest ressurser. Ansvaret for
tegnspråkopplæringen vil da trolig falle over på hver enkelt kommune. Dette er
i tråd med Statpeds ønske om å gå over fra ”individbaserte” tjenester og over
til ”systembaserte” tjenester.

Dette er en
skummel utvikling, man fragmenterer enda mer det tegnspråklige miljøet, og gir
ansvaret til små kommuner som mangler kompetanse og erfaring.

Brukerorganisasjonen
reagerer på dette og håper dette ikke blir utviklingen.

I tillegg nevner
rapporten at brukerorganisasjonene har for mye makt, påvirker politikerne,
politiske prosesser, og likevel sier Statped at de setter pris på
brukermedvirkning?



Oktober

Foreldre Posted on Sat, October 21, 2017 21:19:39

Likt og rettferdig betyr ikke alltid likeverdighet, Tone Mørk!

I går var Hhbo, representert ved Bente Lundberg, til stede i faglig samarbeidsråd – hørsel hos Statped. Interesseorganisasjonene HLF og NDF var også representert, i tillegg til ledere fra Statped og direktør Tone Mørk. Med seg hadde Bente en rekke konkrete spørsmål knyttet til oppfølging av den bestilte rapporten fra Agenda Kaupang, vedrørende gjennomgang av ”hørselsområdet” i Statped. Dette etter at Kunnskapsdepartementet ble kontaktet og ga følgende svar:

“Kunnskapsdepartementet viser til at det er Statped som har bestilt rapporten. Departementet kjent med at Statped vil drøfte rapporten i Faglig samarbeidsråd for hørsel 20.oktober og i Nasjonalt brukerråd 1. november 2017. Hhbo bør dermed ta dette opp med Statped. Dersom det vil være behov for oppfølging etter dette, vil Utdanningsdirektoratet være neste instans.”

Spørsmålene er for oss av grunnleggende karakter og skulle være enkle for Statped å svare ja eller nei på. Tydelige svar på disse spørsmålene hadde trygget oss og våre medlemmer på at Statped tar beslutninger som er til barnas beste. Vi fikk ingen tydelige svar. Udir er derfor neste instans.

Hhbo ble ikke klokere etter gårsdagens møte i Statped. Vi kan derfor ikke underslå vår bekymring for tilbudet og fremtiden til hørselshemmede barn etter møtet. Vi mener det er vår plikt å informere om hva som kom frem, og hvordan Hhbo analyserer informasjonen.

Hva var formålet med å bestille en rapport for området hørsel og tegnspråk?

Vi har ikke fått tydelige svar på dette spørsmålet.

Det første spørsmålet omhandler selve grunnlaget for den såkalte kaupangrapporten. Rapporten er utarbeidet av et konsulentselskap uten fagkunnskap om hørsel. Statped selv mener at det verken er en evaluering eller vurdering av Statpeds tjenester, og vi er naturlig nysgjerrige på hva denne rapporten egentlig er. I møtet omtalte direktør for Statped rapporten som et ”kunnskapsgrunnlag”.

Direktøren informerte om at de andre fagområdene i Statped også skal gjennomgås med hensyn til ressursbruk. I den sammenheng finner vi det bemerkelsesverdig at det er Statpeds egen forsknings- og utviklingsavdeling som skal gjennomgå det neste fagområdet, ervervet hjerneskade (EHS). Vi sitter dermed igjen med spørsmålet – hvorfor brukte ikke Statped også sin egen forskningsavdeling for gjennomgang av hørselsområdet? En avdeling som, i motsetning til Agenda Kaupang, besitter kompetanse innen fagområdene hørsel og tegnspråk.

Er det slik at Statped ønsker å bruke mindre midler på området hørsel og tegnspråk?

Vi har ikke fått tydelige svar på dette spørsmålet.

Det ble gjentatt at hørsel bruker mer midler enn de øvrige fagområdene til Statped, uten at det ble reflektert over at hørselsområdet også har et omfattende kurs- og opplæringstilbud i tillegg til individ- og systembasert rådgivning: deltidsundervisning med viktige tilgrensende tjenester som tegnspråkkurs for foreldre (Se mitt språk) og søsken. Til avdeling hørsels tjenester hører også elevkurs for hørselshemmede barn og ungdommer som ikke har opplæring i tegnspråk. Det ble heller ikke reflektert rundt det faktum at Statped har signert en avtale med Språkrådet om språkrøkt og utvikling av norsk tegnspråk.

I følge stortingsmelding 18 skal Språkrådet være en samarbeidspart for Statped i spørsmål som vedrører tegnspråk.

“I forbindelse med språkmeldingen fikk Språkrådet et utvidet og helhetlig språkpolitisk arbeids- og ansvarsområde, et ansvar som også vil omfatte norsk tegnspråk. Språkrådet vil derfor være en samarbeidspart for Statped i arbeidet med å ivareta de språkpolitiske hensyn når det gjelder tegnspråket.” St.meld 18

Vi er helt sikre på at Språkrådet har sitt å si om denne rapporten når det gjelder fag, språk og opplæring. Språkrådet sitter også på mye informasjon og kompetanse på dette feltet. Veldig underlig at de ikke har vært en av “fagpersonene” til Agenda Kaupang. Vi viser til siste språkstatus:

“Statped har halde ved like eit deltidstilbod for å kunne gi døve og høyrselshemma elevar i skolepliktig alder tilgang til norsk teiknspråk, men har ikkje styrkt tilbodet slik Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap. Tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige behov gjekk inn for. “

Vi gjentar; det er derfor veldig underlig at Språkrådet ikke er intervjuet ifm rapporten til Agenda Kaupang.

Nok en gang kom sammensetningen av nasjonalt brukerråd opp som et punkt. Fordi Statped i følge stortingsmelding 18 har følgende oppgave:

“Statped skal bygge og vedlikeholde spisskompetanse innenfor fagområder hvor utfordringene er så sjeldne og komplekse at kommunene ikke kan forventes å ha den nødvendige kompetansen.” Statped

Hørsel er en lavfrekvent vanske som kommunene selv ikke har kompetanse eller muligheter for selv å ivareta. Likevel mener Statped deres tilbud som f.eks. deltidsopplæring er ekskluderende og at fagområdet skal vektes likt på ressurser som andre fagområder som strengt tatt kommunene skal ivareta selv.

Mener Statpeds ledelse at deltakelse på deltidsopplæring er til hinder for inkludering?

Vi har ikke fått tydelige svar på dette spørsmålet.

Også her var det vanskelig å få et entydig ja eller nei. Hhbo klarer ikke å forstå hvordan ledere i Statped kan sitte og mene noe om dette uten å spørre de som selv er brukere av deltidstilbudet. Vi vet at mange barn ikke kunne gått i nærskolene sine uten dette tilbudet. For disse barna kan det nettopp være ukene på deltid som fører til inkludering i nærskolen. Tilpasset og likeverdig opplæring er også rettigheter hørselshemmede barn har etter opplæringsloven og som Statped skal tilby. I veldig mange tilfeller betyr dette rett til deltidsopplæring.

Vi noterer også at Agenda Kaupang hoppet bukk over foreliggende forskningsrapporter, deriblant NTNU´s undersøkelse blant barn og unge selv, “En av flokken”.

Gjennomgående er det også at Agenda Kaupang ikke tar hensyn til politiske føringer som foreligger, f.eks. gjennom stortingsmelding 18:

“Det er imidlertid behov for en sterkere og bedre statlig støtte for at det lokalt kan gis gode skoletilbud. Flere brukerorganisasjoner peker på at tilbudet til hørselshemmede elever på lokalskolene bør forbedres.” Stortingsmelding 18 (2010-2011) “Læring og fellesskap”

“Vi bidrar til tilpasset og inkluderende opplæring for barn, unge og voksne med særlige opplæringsbehov”. Statped

Disse sitatene henger dessverre ikke sammen med uttalelser i Kaupangrapporten. Retningen vi oppfatter at Statped selv ønsker å ta er i strid med gjeldende stortingsmeldinger.

Vi gjentar følgende fra Språkrådets språkstatus 2017:

“Statped har halde ved like eit deltidstilbod for å kunne gi døve og høyrselshemma elevar i skolepliktig alder tilgang til norsk teiknspråk, men har ikkje styrkt tilbodet slik Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap. Tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige behov gjekk inn for. “

Hvem/navn – har vært informanter fra Statped – 10 ledelsen/sentrale fagpersoner?

Vi har ikke fått tydelige svar på dette spørsmålet.

10 ledere/fagpersoner fra Statped har vært respondenter i denne rapporten, og vi spurte hvem/hvordan de var valgt. Svaret var kun at alle regionene har vært representert.

Vi vet altså ikke om disse lederne hadde noen som helst kompetanse innen fagområdet hørsel. Var det f.eks. ledere fra Statpeds hovedkontor, fra administrasjonsavdelingen, fra avdeling for sammensatte læringsvansker, fra avdeling for språk og tale?

Vi gjentar bekymringen for hvem som er informanter og såkalte fagpersoner i denne rapporten:

“I følge stortingsmelding 18 skal Språkrådet være en samarbeidspart for Statped i spørsmål som vedrører tegnspråk.

“I forbindelse med språkmeldingen fikk Språkrådet et utvidet og helhetlig språkpolitisk arbeids- og ansvarsområde, et ansvar som også vil omfatte norsk tegnspråk. Språkrådet vil derfor være en samarbeidspart for Statped i arbeidet med å ivareta de språkpolitiske hensyn når det gjelder tegnspråket.” St.meld 18”

Bør barn og unge bli hørt ved utvikling av Statpeds tjenester og spesielt deltidstilbudet?

Vi har ikke fått tydelige svar på dette spørsmålet.

Direktøren i Statped sa at det var viktig med de unges røst, og at dette også er nedfelt i FNs Barnekonvensjon. Direktøren fortsatte med at de forsøker å etablere et ungdomspanel men at dette viser seg å være vanskelig. At ungdommen ikke prioriterer å delta. Kan dette stemme, undrer Hhbo. Hvem er spurt? Hvordan er de spurt? Hhbo har et eget ekspertpanel med barn og unge. De er ikke spurt.

Vil Statped legge Kaupang Agenda sine vurderinger til grunn for videre utvikling av tjenestene til Statped? På hvilken måte har Statped tenkt å bruke konklusjonene fra rapporten?

Vi har ikke fått tydelige svar på dette spørsmålet.

På dette spørsmålet svarte direktøren i Statped at ”rapporten er ikke tenkt brukt som et styringsdokument. Det skal være et kunnskapsgrunnlag i tillegg til andre kilder”

Og det er det siste punktet som bekymrer Hhbo mest – hvordan kan en rapport utarbeidet av noen som ikke har fagkunnskap på området, være et ”kunnskapsgrunnlag”. Hvordan kan en rapport med opplevelser, erfaringer og vurderinger av brukertilbud brukes som kunnskapsgrunnlag uten at brukerne selv er spurt og/eller hørt?

Brukerne er ikke spurt.

Vi er særdeles bekymret for hvordan Statped vil bruke konklusjonene i denne rapporten – nemlig at hørsel får mer av midlene enn de øvrige fagområdene – uten at disse områdene er gjennomgått, og det gjøres en analyse av hva som faktisk ligger av tjenester i de ulike områdene. Og ikke minst at brukerne blir hørt når det gjelder behovene for dagens tilbud. Opplæring koster penger. Opplæring er også en rett alle barn har. Statped skal gi tilbud på tegnspråk. Likt er ikke alltid likeverdig.

Som foreldre er det veldig vanskelig å tro at Statpeds ledelse ønsker å ta beslutninger som er til barnas beste ved å lese denne rapporten, også sett i sammenheng med andre ønsker og avgjørelser Statped har tatt de siste årene. Som foreldre er det svært vanskelig å se på at det systemet som skal ivareta de barna som trenger det mest mener at våre barn har en for høy prislapp.

Hhbo ble til fordi vi ser at vi trengs for å snakke på våre barns vegne. Fordi våre barn også har en rett til å bli hørt. Vi mener at vi har vært tydelige og konkrete. Da vi ikke får tydelige og konkrete svar ser vi oss nødt til å gå en runde til med disse spørsmålene til de øverste opplæringsmyndigheter. Vi skal ha svar. Fordi våre barn har også rett til trygghet, likeverdig og tilpasset opplæring.

Slik bildet er nå går hørselshemmede barn en meget usikker fremtid i møte.

De fleste av oss i styret til Hhbo har vært i systemet en stund. Vi kjenner godt til historien til Statped og den politiske historien når det gjelder hørselshemmede barn. Slik vi leser føringer fra ledelsen i Statped, og politiske/byråkratiske beslutninger vedrørende tilbud til tegnspråklige barn ser vi en tendens mot rasering av de flotte og nødvendige tilbudene som er bygget opp over 20-30 år. Det tar lang tid å bygge opp god og solid kompetanse, og veldig kort tid å bryte den ned og tilintetgjøre den.

Vi opplever det dessverre som at direktøren i Statped ikke har den samme forståelsen som oss. Dette er kritisk for at våre barn skal få den likeverdige opplæringen de har krav på. Hhbo mener det er lovstridig at det legges føringer om at hørselshemmede barn skal få dårligere tilbud for at de skal likestilles med barn på andre fagområder. Likt er ikke likeverdig, ei heller rettferdig.

Vårt viktigste spørsmål er:

Har hørselshemmede barn rett på likeverdig og inkluderende opplæring?

Hhbo mener svaret er JA! Og vi mener at KD og UDIR som øverste opplæringsmyndigheter har ansvar for å svare på OM og HVORDAN!

Her leser du vårt brev:

Her leser du Statpeds svar:



Next »